Del 35

Jeg tok noen skritt unna de andre og trykket på 'svar'. "Hallo, hvor i huleste er alle sammen?!" ropte Marita hysterisk i andre enden. "Ehm.. Vi er på sykehuset." svarte jeg forsiktig og bet meg i underleppen. "På sykehuset?! Hvorfor det?!" Hun brølte nærmest og jeg måtte holde telefonen litt bort fra øret. "Danielle hadde en ulykke, men det går bra med henne nå altså!" Jeg kunne høre Zayn mumle i bakgrunnen, men hva han sa fikk jeg ikke med meg. "Hvorfor sa dere ikke noe til oss?" fortsatte Marita, og jeg fniste - kanskje litt for høyt. "Hva fniser du av?!" glefset hun og jeg fniste enda mer. "Vel, jeg skulle si det, men... Det virket som du og Zayn hadde litt andre ting i tankene... og andre steder..." Jeg måtte nesten le og kunne så godt som høre rødmingen hennes gjennom røret. "Hm.. Eh. Vi kommer bort." så la hun på. Jeg merket fort at hun ble kjempeflau og jeg lo for meg selv. "What are you laughing about?" spurte Louis, som plutselig dukket opp bak meg. "Oh nothing... Just Marita." smilte jeg og snudde meg. Han kom noen skritt nærmere og dro meg inntil seg mens han smilte forførende. "Aha?" Jeg la armene mine forsiktig bak nakken hans og lente pannen min inntil hans, slik at nesene våre så vidt var ani hverandre. "You know, Marie... You truly are beautiful." hvisket han og den varme pusten hans traff meg midt i ansiktet. Jeg rødmet lett og smilte flau. "And you know, Lou? You truly are handsome." Han nikket og dro seg to skritt unna meg. "I know, everybody tells me. Maybe I should start modelling?" Han gjorde noen overdrevne poser, og jeg kunne ikke holde meg fra å le. Plutselig kom han nærmere meg igjen og dro meg inntil seg på samme måte. "I love your laugh... It's so... sexy" Han lente seg fram de siste to centimeterne og kysset meg. De varme leppene hans presset ned på mine, og det var en utrolig herlig følelse. Tungen hans lekte med min og det var bare så vidt jeg husket å puste. Hvem trengte luft når man hadde Louis? I hvert fall ikke jeg... 

Jeg og Louis ble stående midt i gangen å kysse en stund, før vi hørte et kraftig kremt bak oss og Zayn og Marita dukket opp. "We'd appriciate it if you showed us the way to Danielle's room, please?" spurte Zayn og virket litt ubekvem. "Uhm, yes. Of course..." mumlet jeg og smilte forsiktig. Jeg og Louis gikk foran og viste vei. Da vi kom fram til rommet stod ikke de andre utenfor lenger, de hadde gått inn. "Hi, how are you feeling Danielle?" spurte jeg bekymret og gikk bort til sengen. "I'm good, thanks! A little tired and my side hurts, but I'll be alright. As long as Liam's here..." Hun flyttet det drømmende blikket sitt over på Liam. Øynene hennes var fylt av kjærlighet og glede, og uansett hvor trøtt hun var, tror jeg ikke hun hadde villet gå glipp av tiden sin med Liam for noe som helst. "Where's Harry and Andrea?" spurte Marita plutselig, og det var først da jeg la merke til at de manglet. "We don't know, they just... disappeared!" Niall trakk forsiktig på skuldrene. "Aha... But, I just have to find a bathroom. I'll be back soon!" smilte Louis og slapp taket han hadde rundt skulderene mine. 

Louis' point of view. 

I was hurrying down the hall to find a free toilet. I tried to hold myself, but it wasn't going to be long before I peed myself, and I really didn't want that. I searched the corridor and ran everywhere to find one. A tiny piece of hope spread through my body when I saw that one of the doors were unlocked. Without thinking twice I teared the door up, but stopped pretty quickly when I saw the inside. Harry and Andrea were standing pushed up against the wall, and until I came - making out big time. Harry even had his hand down her pants! They looked at me, and their faces turned red as tomatoes, as I started laughing. It was the funniest sight ever. "You didn't think about locking the door, did you? And seriously Harry - we're in a hospital!" My laughing got worse, but I stopped as I felt something warm stream down my pants. Oh god no. Now it was their turn to laugh. "You just peed yourself, Lou!" Harry shouted, pointing at me. "I absolutely didn't! This is... This is... This is water!" I said, being quite sure it would work - or actually, I didn't think the excuse would pull through, I just needed something to say. "Sure, and where would that come from?" Andrea laughed, mocking me. "From the bottle I have in my pocket!" Harry shook his head, still laughing. "Was that some kind of nasty metaphore?" He asked, and I felt myself get annoyed - as well as embarrased. "No! And if you'd please - I have a bathroom I need to use." Harry and Andrea slowely moved out of the toilet and made room for me. They were laughing their asses off, but if they told anybody - I wouldn't be late by telling what they were doing in there either. 

Mer?

Beklager for dårlig med oppdateringer! Jeg lover at jeg skal bli bedre!! 

Love of my life | Del 33

I guess I already kind of knew. When I looked at him, I could just tell that he was gay. Just the way he looked, talked, walked, acted, dressed - he really looked gay! Not that I cared. I'd always liked gay boys - they're so much nicer than so many other guys, like Eric.
"Um... Okay," I said, trying to sound interested, but not rude. 
"That's why I'm being bullied and stuff. Because I'm gay."
"No!?! Seriously?" What was wrong with the people here? Was it so hard to accept the fact that some people are different? Obviously...
"Yeah, I've been bullied ever since third grade. Everyone hates me, and I have no friends." All this information just came so suddenly, and I felt really, really sorry for him. I could barely imagine it - going nine years like this! I hadn't ever been at the school for a day, and I hated it. But every day was like this for Max?
"Well... I can be your friend?" I asked. Like, I had no friends either, and we were the weirdo's already.

I quickly learned that Max was a really, really nice boy. I could really talk to him, and I felt like we were good friends after just one day. It kind of made everything much better, to know that I wasn't all alone - I had a friend. But I still didn't forget about Niall, and as soon as the school day was finished, I called him.
"Hey," Niall said, and I almost broke down only by hearing his voice. It was so beautiful, so perfect, so... Irish. There were no Irish people in Toronto, it seemed. Everyone was Canadian or American, some European, but almost not one British or Irish person.
"Hi, Niall." I said, trying not to burst into tears.
"How are you?"
"I'm fine, but... I miss you so much, and I wish you were here..."
"I miss you too, I really do," Niall said. "I've thought about you all day." When he said that, I felt this warm, fantastic feeling in my tummy.
"Really? I've thought about you too. And guess what, I've met this guy... He's a big fan of yours."
"A guy? A fan of One Direction?" It seemed like Niall thought it was funny, but he still sounded kind of jealous because of the "guy" part.
"Yeah! He's so nice, and he loves you guys!"
"Cool... Is he, like... Handsome?" Seriously?
"Oh, he really looks good... Almost as good as you!"
"Aah... So really good, then?" I laughed.
"Niall, relax... He's gay!" He was quiet for a moment, but then I could almost hear a BIG smile on his mouth.
"One day in America, and you've already gotten a gay friend?"
"It's nothing to make fun of! He's really nice... And he's actually my only friend."
"Oh... Why, the rest on your school are trolls or something?" How come he always made me happy?!?
"Yeah, pretty much... But, I gotta go now!"
"Already?"
"Yeah, I'm having dinner with my dad... But I'll call you later!"
"Can't wait..! I love you..."
"I love you too..."
"Bye!"
"Goodbye," I said sadly, and pressed the red button.

Mer?

Åtte år senere..

Jenny: Jeg trakk pusten dypt, og stirret ned i gulvet. «Du er nydelig!» sa Marita, og styrte noe vanvittig med sløret. «Ufattelig pen.» la Hannah til, og smilte stort til meg. «Harry kommer til å besvime. Du ser altså helt perfekt ut.» sa Ulrikke, og rakte meg den flotte buketten av roser. Anna sto i dørkarmen og beundret kjolen min. «Du er så heldig. Jeg gleder meg til jeg og Niall gifter oss.» sa hun drømmende. «Jeg er så nervøs. Tenk om jeg snubler, eller noe lignende!» stønnet jeg, og blikket flakket opp og ned. «Jeg skal passe på at det går bra.» sa Liam, som skulle føre meg opp til alteret. Faren min var ikke et alternativ. Han tok selvmord for to år siden, og jeg ble stuck med de altfor mange pengene hans. «Takk.» sa jeg, og kjente meg litt roligere.

«Det begynner om 2 minutter!» hvinte Eleanor, som plutselig kom stormende inn i rommet hvor alle vi andre var. «Jeg ønsker deg lykke til, og alt kommer til å bli helt supert! Jeg går og setter meg. Igjen.. lykke til!!!» Hun snakket veldig fort, før hun forvant ut i salen. Jeg begynte å puste tungt, og jeg presset øynene igjen. «Pass på sminken.» advarte Marita, før hun tok tak i enden av det kjempelange sløret. Det samme gjorde Hannah og Ulrikke. Anna smatt ut i salen, for å sette seg i publikum. Liam holdt frem armen sin, og jeg grep tak om den. «Lov meg at du holder fast, uansett hva som skjer. Jeg nekter å ødelegge bryllupet mitt, ved å falle.» sa jeg strengt, og han nikket rolig. «1 minutt!» pep Hannah, og trippet opp og ned. Det eneste som sto i hodet mitt nå, var Harry. Jeg så for meg det store smilet hans, der han sto oppe ved alteret, i en flott smoking.. Jeg kjente plutselig at jeg savnet han. Selv om jeg hadde sett han tidlig på kvelden, dagen før. Vi hadde hatt lengre mellomrom uten å se hverandre før, jeg antar jeg bare var så nervøs.

Plutselig åpnet de store tredørene seg, og musikken startet. Alle reiste seg, og blikkene deres vendte seg mot meg. Den første som slo meg, var hvor klamme hendene mine plutselig ble, før jeg la merke til Anne, moren til Harry, som gråt så maskaraen rente i svarte elver nedover kinnene hennes. Stefaren til Harry holdt rundt henne, og Gemma, søsteren, hadde lille Louise på armen. Louise er altså datteren vår. Til meg og Harry. Alle smilte stort, og alles blikk var på meg. Vanligvis ville jeg gjemt meg bak noe.. men dette skulle ikke bli ødelagt av min beskjedenhet. Blikket mitt fanget Harry, som sto så altfor langt der fremme. Det virket som flere tusen meter.. Jeg fikk øye på guttene, alle smilte stort, og jeg fikk tanken av at hele gjengen kvalte latterkramper, som bare gnagde av å komme seg ut. Jeg fikk lyst til å le litt selv, men holdt maska.

Harry: Hun var så nydelig. Pusten min ble revet fra meg, og jeg kjente at jeg ble stolt over at hun bare var min. Jeg smilte til henne, og hun smilte til meg. Alt var så perfekt akkurat da. Det hadde vært perfekt fra stunden hun sa ja.

Da presten pratet, og gikk gjennom alle de normale greiene de pleier å si i bryllup, enset jeg omtrent ikke annet enn Jenny. Øynene hennes skinte så pent, og håret hennes var settet opp så pent. Alt var så pent, og jeg slet litt med å holde tårene inne. «Tar du, Jenny Elena Jones, Harold Edward Styles til ektemann?» «Ja.» stemmen hennes var svak, så hun kremtet, og svarte igjen. «Ja.» Salen humret litt, og hun rødmet. «Tar du, Harold Edward Styles, Jenny Elena Jones, til din kone?» «Ja.» «Da erklærer jeg dere for ektepar. Du kan nå kysse bruden.» Jeg nikket kort, før jeg blunket lett til Jenny, lente meg mot henne og kysset henne mykt. Salen brøt ut i applaus, og jeg løftet henne lett, før vi snudde oss mot døra, og gikk sakte ut.

Jenny: Rundt et kvarter senere var alle ute, og vi hadde fått gratulasjoner av alle sammen. Da kom Gemma endelig bort til oss med Louise. «Så rolig og flink du var!» sa jeg til henne, og tok henne imot over på min egen arm. Det blonde krøllete håret hennes, var en blanding av mitt og Harrys. De grønne, klare øynene var helt klart fra Harry, og den store mørkerosa trutmunnen var vel fra meg. Harry rufset henne lett i håret, før han tittet over på meg. «Fru Styles?» spurte han, og jeg gliste bredt. «Jenny Styles, I like the sound of that!» gliste jeg, og han lo. «Pappa.» mumlet Louise og strakte armene ut mot Harry. Harry tok henne straks og vugget henne opp og ned. Hun fniste, og jeg smilte stort. «Nå er det snart feiring av deg og, Lou. Du blir jo to om bare tre uker!» sa jeg, og hun klappet med hendene, selv om hun kanskje ikke forsto alt jeg sa. Man kan vel si at navnevalget hennes, var ganske lett. Om det ble gutt skulle det bli Louis, om det ble jente skulle det bli Louise. Det var Louis selv som begynte å kalle henne Lou. «Iall.» mumlet hun igjen, da Niall kom bort til oss, og hun strakte seg ut mot han. Harry lot Niall ta henne, han begynte straks å dulle med henne. Niall var helt klart favoritt ?onkelen? hennes. «Gratulerer igjen! Det er så stilig at dere er gift. Selv om det betyr at Harry blir tørrpinnen i bandet.» Jeg hevet et bryn, og smilte mot Harry. «Han blir aldri tørrpinnen, han er bare den litt mer modne. «Nettopp.» sa Niall, og gliste. Louise dro han i øret, slik hun alltid gjorde da hun kjedet seg, da hvinte han, på den måten Louise elsket.

Plutselig sto vi omringet av alle guttene, og fikk klemmer og kyss og annet tullball. Men så ble jeg og Harry hentet av en hvit limousin, og kjørt til det store selskapet som var ordnet klart i en svær, nesten litt kongelig hage, altså.. drømmebryllupet mitt.

Harry: De forskjellige ritualene på festen gled rolig forbi, og til slutt var det bare første dansen som sto for tur. Jeg tok Jennys hånd, og geleidet henne ut på dansegulvet. Vi begynte sakte å danse, og Jennys fnisende latter, fikk alle tilskuerne til å le. «Jeg kan ikke tro at vi faktisk er gift nå.» mumlet hun, og lente hodet sitt mot brystet mitt. «Det er helt utrolig.» sa jeg enig. «Vi har en nydelig datter.. Livet kunne virkelig ikke vært bedre.» fortsatte hun, og jeg var fullstendig enig. «Jeg er så glad for at jeg møtte deg Jenny. Du har gjort livet mitt så mye bedre, på alle mulige måter.» sa jeg rolig, og folk rundt oss begynte å snufse og smile bredere og bredere. «Jeg elsker deg sånn!» sa hun. «For alltid?» spurte jeg. «For alltid.» bekreftet hun, akkurat som jeg gjorde for åtte år siden?

SLUTT!

Da er Another World ferdig, noe som også betyr at jeg er ferdig med å blogge her! Min nye egne blogg heter: www.myonedirectionfanfics.blogg.no. Jeg håper dere vil lese mine nye historier der(FØRSTE DEL AV DEN NYE HISTORIEN ER POSTET!), og at dere også har likt AW. Håper også..haha.. at dere likte siste del, og slutten på AW.

Kos og klem fra Cornelia.

Love of my life | Del 32

When the bell finally rang, I was quick to hurry out of the classroom and into the closest toilet. Only one class and I was already being bullied! Ryan wasn't the only one making fun of my accent. During the class pretty much everyone - except from Max - had given me some kind of rude comment on my accent.

I found out that the best thing would be to just ignore everyone, so the rest of the day I didn't say anything, and I didn't listen to all those the comments. But then came lunch, and I couldn't isolate myself anymore. When I entered the cafeteria I quickly got really nervous, because everyone else was already sitting in groups and I didn't seem to be welcome anywhere. But then I saw Max sitting all alone - again - in a corner, so I walked over to him.
"Can I sit here?" I asked and pointed at the empty seat next to him.
"Um... Sure!" I sat down, but neither one of us said anything. It was really awkward.
"Sooo... Do you like it in Toronto?" Max finally said and broke the silence.
"No. I mean, it's nice here and stuff, but, I really miss London."
"You had to leave someone special?" he asked, just like he read my mind.
"Yeah... My boyfriend, I really miss him."
"Hmmm... How is he?"
"Oh, he's amazing! Really sweet, funny, handsome, smart, talented..." I was kind of in my dream world for just a second. "You might have heard of him, actually!"
"Oh, really? Is he, like, a celebrity or something?"
"Well, yeah, he is... Yeah! He's kind of famous. He's in this group, One Direction." Max froze when I said "One Direction". Of course he wouldn't believe me.
"No?!? You're dating one of the One Direction boys?!? Who!?!" 
"The blonde one, Niall..." His mouth fell open.
"You're Niall Horan's girlfriend? Serioulsy?"
"Yeah! It's true!"
"Oh my God, so you've, like, met One Direction?!?"
"Yeah, I have... You like them?"
"OMG, I have totally One Direction Infection! I seriously love them!" He said and did this really girly thing with his hand.
"Oh...?" This wasn't normal behavior for guys. 
"Yeah, I have, like a total crush on them! Especially Liam and Niall!" he said enthusiastic. He smiled at me for a second, but then he seemed to realize what he just said. He probably thought like, "oh fuck!"
"You... Have a crush on them?" We were both quiet for a moment until he answered;
"I guess it's hard to hide it anymore... If you didn't already figure it out - I'm gay."

Resten av touren gikk kjempebra. Jeg og guttene opptro på forskjellige show, inkludert Ellen. Og spilte inn en super video til Forever.. Og selvfølgelig alle konsertene, som gikk mye bedre enn forutsett.. Fansen hadde uansett vært skikkelig snille, og jeg hadde knapt mottatt noe hat. -Jenny

Harry: Jenny kastet seg på magen, ned på senga og utslapp et lite stønn. «Jeg er så sliten..» mumlet hun, før hun begravde ansiktet i en pute. Jeg lo, og la meg ved siden av henne. «Bare sov, vi har fri i to uker fremover.» sa jeg, og strøk henne lett på ryggen. «Skal jeg sove i to uker?» spurte hun, og smilte. «For det er nemlig heelt greit!» Jeg lo av henne, før jeg dro henne opp på fanget mitt. Hun satte seg litt opp før hun stirret meg dypt i øynene og smilte svakt. «Har jeg fortalt deg hvor mye jeg elsker deg?» sa hun lavt, og jeg ristet litt på hodet. «Jeg elsker deg.. skikkelig mye.. helt opp hit..» hun reiste seg, og holdt hånden så høyt opp hun kunne. «.. og høyere!» sa hun, før hun satte seg forsiktig ned på fanget mitt igjen. Jeg ble litt rørt. Måten hun sa det på var så barnslig, men fortsatt så ordentlig. Jeg tørket fort øynene med genserermet. «Gråter du?» spurte hun, og sperret opp øynene. «Neida.. eller.. Jeg elsker deg og! Helt til verdens ende. Mer en noe annet!» kjappet jeg meg og si, og hun gliste bredt. «For alltid?» spurte hun, og hevet et øyenbryn. «For alltid.» Bekreftet jeg, før hun lente seg mot meg, og kysset meg lenge. Resten kan dere vel finne ut av selv..

Neste del, altså 75, er siste delen av Another World. Neste historie blir på min egen historieblogg, som dere får navnet på i morgen, da siste del av AW kommer.. Det ble historien om Liam, og jeg håper det er greit for dere andre :) Mer?

GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN! :D

Tok bare en kjapp tur innom for å ønske dere alle gratulerer med dagen og si at dere må spise mye is og kose dere masse! Selv har jeg nettopp gått i tog rundt hele byn, og skal snart ut på tivoli med venninner. Håper dere skal nyte dagen også, slik som den burde! Utnytt den godt! :) 
- Kjempe glad i dere, søte leserne mine! Ønsker dere alt det beste ♥

Vet ikke når neste del kommer, men i dag skal dere ikke sitte inne og lese uansett! Gratulerer med dagen, folkens! 

- Marie 
 

Jenny: Jeg klappet igjen pc-en, og begynte å rydde rommet i full hast. Jeg kastet klær og sko, inn i det svære klesskapet, og kastet papir og søppel som burde vært kastet for lenge siden.. Jeg hadde virkelig fått nok av rotet.. Harry var riktignok den ryddigste av guttene, men det sa vel egentlig bare mer om de andre!

«Hva driver du med?» spurte han, og jeg skvatt skikkelig. «Rydder..» mumlet jeg, og prøvde å virke helt avslappet. «Hvorfor, det var jo ryddig her fra før?» sa han, og satte kakestykket mitt fra seg på kommoden. «Glemte du fantaen?» spurte jeg, og kikket på hendene. Han ristet lett på hodet, og åpnet døra litt til, hvor en mann sto med hendene fulle av forskjellige flasker og glass. Jeg gliste bredt og trippet bort til han, så nappet jeg et glass og fantaflaska ut av hendene hans, før jeg tok med meg det og kakestykket bort til TV-bordet. «Takk, Harry.» «Jo, bare hyggelig?» Han lukket døra, og gikk bort til meg. Da han satte seg, la jeg merke til all maten han selv bar i hendene sine. «Du trenger teknisk sett ikke 9 twix barer?» spurte jeg skeptisk, og fisket en av dem ut av grepet hans. «Hey! Mitt godteri!» tullet han, og jeg gliste. Jeg åpnet pakken, og stakk den ene pinnen inn i munnen. «Vi kan dele..» sa jeg, med den merkeligste stemmen, og blunket flørtende. Et svært glis bredte seg over munnen hans, før han bøyde seg mot meg, og tok en svær bit av sjokoladen..

Vi fant ut at vi skulle dele all maten vår på denne måten.. noe som ble til litt av et griseri. Vaskedamen som vi ba komme opp, stirret forferdet over det forferdelige rotet vårt. Selv fikk vi fullstendig latterkrampe, og ble nødt til å gå vår vei, siden vi ikke klarte å holde oss lenger.

Hei! Tenkte dere skulle få en til del, siden  jeg ikke oppdaterte i går.. Tenkte jeg også skulle si at jeg har laget den nye bloggen, og  dere får navnet på den ved siste del, som dessverre er del 75. Vet det er litt brått, men delen er sinnykt lang! OG ALLE SAMMEN SVAR PÅ DETTE: Jeg har TO historier på gang, en med Louis og en med Liam. Hvilken vil dere ha først på den nye bloggen min?

VIL BARE MINNE OM AT JEG IKKE ER DEN SAMME SOM SKRIVER PERFECT OG DE ANDRE HISTORIENE, JEG ER BARE GJESTEBLOGGER ;)

Del 34

Vi måtte ikke sitte lenge å vente før det kom en doktor ut til oss. Han prøvde seg på et smil, men det var tydelig at han ikke klarte å gjennomføre det helt. "How is she?" spurte Liam med en gang, og doktoren gjorde et kort nikk før han åpnet en svart mappe han holdt i hånden. Han skumleste over litt, før han lukket den igjen. "She's alright. She's got a little wound on her side, and it has been infected. Most lightly she has scratched herself up on an old nail. We're giving her medisin now, and if I'm not wrong, she'll wake up soon. We've given her a little blood, as she lost quite much. There's nothing saying that she's really ill." Han gjorde et litt bedre forsøk på å smile denne gangen, og Liam virket kjempelettet. Doktoren sa han skulle si ifra om noe mer skjedde, før han gikk igjen. "Thank god!" utbrøt han og sukket. "I was so afraid. It's all my fault. I should've protected her." Jeg ristet på hodet og strøk ham på ryggen. "It's nobody's fault, Liam. She slipped! And you heard what he said? She's going to be fine." protesterte Lise. Liam trakk pusten dypt. "I can't wait to see her..." Guttene hadde gått ned i kantinen for å skaffe noe å spise, ettersom Niall var sulten, så det var bare meg, Lise og Liam igjen oppe. "I'm sure" smilte jeg. Han så opp på meg, og jeg la merke til nye tårer i øynene hans. Det stakk inni meg. Han så ut som en såret hundevalp. Jeg ga ham en god klem og kjente tårene hans treffe meg i nakken. "It's ok, Liam!" trøstet jeg og håpet at han snart skulle innse at det ikke var hans feil. 

En stund etter at de andre guttene hadde kommet opp igjen, kom det en sykepleier ut i gangen. "You can go see her now, she's awake." Hun smilte falskt, og Liam reiste seg med en gang. Han hastet bortover gangen og inn på rommet Danielle lå på. "Danielle! Are you ok?" Han løp bort til sengen hennes og kysset henne på pannen mens han grep hånden hennes. "I'm fine, baby" mumlet hun trøtt og smilte forsiktig. "I was so worried!" Vi andre ventet uten for litt mens vi hørte på det som ble sagt. Det var kanskje slemt å lytte, men det var jo ikke akkurat som det var noe privat. Plutselig begynte telefonen min å ringe, og da jeg fisket den opp av lommen lyste det "Marita" av skjermen. 

Mer? 

Louis: Jeg kjente henne fort igjen fra bildet, der hun satt på benken, utenfor hotellet vårt, akkurat som Jenny sa at hun skulle. Jeg rettet litt på skjorta og gikk bort til henne. «Er du Eleanor?» spurte jeg, og hun tittet opp på meg. «Louis?» spurte hun, og reiste seg. Jeg nikket, og tok hånden hennes, hun ristet min forsiktig, det samme gjorde jeg. «Hyggelig å møte deg.» sa hun, og smilte bredt. Jeg la også merke til den britiske aksenten hennes, så hun var visst ikke amerikaner. «Det er hyggelig å møte deg og, selv om daten kom litt på sparket..» lo jeg, og hun lo litt hun og, før vi fant en taxi og kom oss av sted.

Harry: Jeg glante tvilende ned på henne, der hun satt med pc-en i fanget. «Du er 17?» mumlet jeg, og hun nikket stolt. «?og spiller Sims..» fortsatte jeg, og hun fortsatte med nikkingen. «Why?» ropte jeg, og latet som jeg var fortvilet eller noe. «Fordi, det er morsomt, og Louis sa at man aldri blir for gammel til noe som helst!» Jeg nikket sakte, med et bekymret blikk festet på henne. «Jeg går og henter meg noe mat..» sa jeg sakte. «Ta med et stort glass Fanta til meg, og et kakestykke.. du vet av den jeg spiste to stykker av i går!» Jeg lo svakt før jeg smatt ut døra, og nærmest spurtet ned mot kantina.

Sorry for at jeg ikke skrev i går.. mer?? Forresten, tror jeg historien min er ferdig om noen få deler.. Jeg tenker å starte egen blogg.. men bare lurer, kommer dere til å lese historiene mine da, selv om jeg starter egen blogg?

Del 33

Liam hvinte hysterisk og løp bort til Danielle der hun lå urørlig på bakken. "Somebody, call an ambulance!" ropte Lise, og Andy fisket frem telefonen sin. "Hey, yeah, we need an ambualnce, really quickly!" Han fortsatte med adresse og hva som hadde skjedd, før han la på. "They'll be here in five." Noen salte tårer rant nedover kinnet til Liam. "It's not fast enough!" kjeftet han, mens han prøvde å stoppe blødningen på magen til Danielle. Jeg strøk ham trøstende på ryggen. "Nothing is..." hvisket jeg lavt, og kjente at jeg selv var veldig lei meg. Det tok ikke lang tid før vi hørte sirener og Harry fortet seg ut for å vinke dem inn. Ambulansefolkene gjorde et overkast av situasjonen, og løftet vekk t-skjorten Liam hadde presset mot såret med. De tok henne mellom seg og telte til tre før de løftet henne opp på en båre. "Who's coming with us?" spurte damen i uniform, mens mannen dyttet båren med Danielle på ut av huset. "I am!" svarte Liam fort og skyndte seg etter. "Let's take Harry's car and follow them." sa Niall og vi andre nikket fort. "But where's Zayn and Marita?" spurte Andy. "I'll go look for them..." mumlet jeg og dro meg slapt inn i huset. Humøret mitt var på bånn og jeg følte meg forferdelig. Jeg kom inn i gangen med soverommet til Marita. Jeg hørte stemmene deres innenfor og svak latter. Jeg fikk også med meg noen andre lyder, som tydet på at de ikke ville bli forstyrret - hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg snudde og løp tilbake. "Did you find them?" spurte Louis, og jeg nikket fort. "Yes, but I don't think they'll be joining us..." halvveis smilte jeg og blunket. "I see..." svarte han lurt og la en arm bak ryggen min. "-But we better hurry up, the others are already in the car." 

Da vi kom til sykehuset spurtet vi inn døren. Damen i resepsjonen pekte litt bortover gangen, og det tok ikke lang tid før vi fikk øye på Liam. "What's up?" spurte Louis bekymret. "I honestly don't know... They took her in there." Han pekte på et skilt hvor det sto "E.R" med store, fete bokstaver. "I'm sure she'll be ok. Actually, I can promise you that she'll be. Danielle is a strong girl." sa Harry, men jeg hørte fort at han var usikker. "It'll be ok, Liam." smilte jeg trøstende og ga ham en klem. "I hope so." 

Mer?